De er store, appelsingule, ruglete og kjøpes på hagesentre over hele landet om høsten: Gresskar. Gresskarfamilien inneholder arter vi kjenner godt, men også mer eksotiske typer.

Hvor kommer de fra?

Gresskar kommer opprinnelig fra Amerika, og kom til Europa på 1500-tallet. Det er kjent at indianerne brukte gresskar i gammel tid.

En stor familie

Kjært barn har mange navn. Gresskarfamilien inneholder arter som vi kjenner godt i Norge, blant annet slange- og sylteagurk, melon og gresskar. Slangeagurk dyrkes i veksthus i Norge, mens sylteagurken dyrkes på friland for eksempel i Vestfold. Melon og gresskar blir hovedsaklig importert, men det dyrkes litt på friland og i småhager.

Går vi nærmere inn på gresskarbegrepet, er det ikke lette å navigere i navn og betegnelser. Starter vi med det vitenskapelig navnet Cucurbita pepo, er det mange typer som kommer inn under den betegnelsen. Mandelgresskar, sommergresskar, vintergresskar, squash, spaghettigresskar, zucchini, pyntegresskar og enda flere er alle samme art, men har forskjellige egenskaper og bruksområder.

Vokser fort

Stekt gresskar til middag er et barndomsminne for mange, squash til bruk i salater i store mengder fra en gavmild nabo noe seinere, så dyrking av prydgresskar. Etter årtusenskiftet er synet av Halloween-gresskar i de mange hagesentrene blitt innfallsport til gresskarbegrepet.

Gresskar vokser fort, de kan på rekordtid bli store og flere kilo tunge. Skjærer du over et gresskar består det av et skall utenpå en fast ”kjøttdel” og i midten en kjerne som vanligvis har mye frø, hvis gresskaret er stort og modent. En tommelfingerregel er at jo større gresskaret er, og jo hardere skall, jo større er sjansene for at det er treent og ikke egner seg så godt til mat.

Pynt eller mat?

Pyntegresskarene egner seg ikke til mat, selv om de kan være små og søte. Halloween-gresskarene har hardt skall, store frø og egner seg heller ikke spesielt til mat. De spiselige gresskarene er derfor mindre (som squashen vi kjøper i butikken), de har ikke eller lite utviklet frø og vi kan spise hele innholdet, bare skallet er fjernet.

Høyt vanninnhold og mild smak er felles for de fleste variantene av gresskar og den er således lett å krydre og anvende på mange forskjellige måter. Frukten til gresskaret spises rå, kokt eller syltet. Den norske bruken var tidligere hovedsaklig sursøt syltet som tilbehør til kjøtt. I andre land har gresskaret vært brukt til mye annet. Hakkete og stuede blader har vært servert i Kenya. Most gresskar blandet med kokebanan i Uganda, finrevet og kokt med mandler, melk og sukker til en karamellaktig masse brukt i kaker i India. I USA har bruken i kostholdet lang tradisjon som til suppe, gryteretter med kjøtt, i bløtkaker og desserter. Frøene kan ristes og spises som snacks. I Danmark har kjernene blitt brukt som middel mot innvollsorm.

Mer om gresskarbenevnelser

• Sommergresskar: Høstes umodne på sommeren eller tidlig høst, har som regel ikke utviklet frø, smaker bedre enn vintergresskar, om lag 94 prosent vann.
• Vintergresskar: Høstes modne på høsten, hardt skall, frøene kan brukes til mat, om lag 85 prosent vann.
• Spaghettigresskar: Fruktkjøttet løser seg opp til spagettiaktige tråder etter koking.
• Zucchini: Plukkes små (10-20 cm).
• Squash: Man skiller mellom sommer- og vintersquash, sommersquash høstes umoden, har mykt skall, egner seg dårlig til lagring, vintersquash høstes mer moden og egner seg bedre til lagring.
• Pyntegresskar: Varierende størrelse og farge, egner seg ikke til mat, brukes til dekorasjoner.
• Pumpkin: Amerikanerne skiller mellom pumpkin og squash: Pumpkin har grovt kjøtt med skarp smak og squash har egenskapene som beskrevet over.
• Kjempegresskar: Har det vitenskapelige navnet Curbita maxima og er en annen art enn Cucurbita pepo. Kan bli svært stor opp til 500 kilo, varierende farge fra lys gul og oransje til mørkgrønn, glatt eller knudret.

---

---

---

Intern:2017