Pinnekjøtt eller saueribbe, fåreribbe eller bare ribbe - kjært barn har mange navn alt etter hvor på Vestlandet man kommer fra. Men pinnekjøttet er ikke lenger en godt bevart skatt for vestlendinger. Nå har det spredd seg over hele landet så det snart ikke er sauer nok i Norge til å dekke behovet.

Hvorfor spiser vi fortsatt fårekjøtt, som er saltet og tørket i uker og måneder, nå som vi har god tilgang på ferskt og frossent kjøtt? Fordi den gamle konserveringsmåten har en meget smakfull bivirkning! Den gjør ikke bare kjøttet holdbart. Den gir kjøttet en modning som utvikler en helt unik smak, aroma og konsistens.

Tørrsalting av pinnekjøtt

1 ribbeside m/ kam
2 kg salt, grovt eller fint

Gni alt kjøttet inn med salt og legg det i et kar eller trau med bunnen dekket av salt. Strø over salt så det dekker ribben. Sett kjølig (+8 til 10° C) i 3 dager. Snu ribben en gang per dag. Ta opp ribben, skyll av saltet og tørk godt med papirhåndkle. Heng ribben til tørking på et luftig og kjølig sted i 6-8 uker.

Pinnekjøtt med kålrotstappe

Vestlendingenes juleribbe er i ferd med å spre seg over hele landet. Årsaken til det er at gamle konserveringsmetoder gjør smaken helt unik.

4 porsjoner

1,4 kg pinnekjøtt - gjerne mer til et sultent lag!

1. Del pinnekjøttsiden langs hvert ribben. Vann ut i rikelig vann i ca. 1 døgn. (Se under)
2. Legg en metallrist eller bjørkepinner uten bark i bunnen av en vid kjele. Fyll på vann så det står i høyde med risten.
3. Legg pinnekjøttet over og la det dampkoke på svak varme til kjøttet er mørt og løsner fra bena (ca. 2-3 timer). Pass på så det ikke koker tørt.
4. Pinnekjøttet kan om ønskelig brunes lett i stekeovnen. Legg pinnekjøttet på rist over langpannen, litt høyt i ovnen på sterk varme eller grill i ca. 5 minutter.

Serveres på varme tallerkener med evt. grove julepølser eller vossakorv, kålrotstappe, kokte poteter, kokesjy og sennep.
Pølsene kan dampe sammen med pinnekjøttet de siste 15-20 minuttene.

PSST:
Pinnekjøtt er saltet og tørket/speket og må vannes ut før bruk. Kjøttet får tilbake sin naturlige væskebalanse og saltmengden reduseres. Utvanningstiden varierer litt etter hvor mye kjøttet er tørket, tykkelsen på kjøttstykkene og temperatur på vannet. Lunkent vann gir raskere utvanning. Normalt tørket pinnekjøtt med lunkent vann ca. 12 timer. Godt tørket pinnekjøtt i kaldt vann inntil 2 døgn.

Julemattradisjoner - Pinnekjøtt

Pinnekjøtt – av saueribbe – en rett med gamle aner, er blitt mye mer utbredt enn den var i eldre tid, og er i dag lettere å skaffe hvor som helst i landet enn noensinne.

Denne matretten har sitt opphav i det gamle bondesamfunnet, hvor saltet og tørket kjøtt var typisk for kostholdet. Pinnekjøtt var festmat, helst i julen, i deler av landet der det var stort sauehold, særlig på Vestlandet, men også i Nord-Norge og noen østlandsbygder. Tidligere var retten også kjent som julesteik, ribbesteik, pinnesteik og smaleribbe, - kjært barn har mange navn. Tilberedningen av pinnekjøtt begynte med at de ferske sauesidene ble lagt i saltlake et par ukers tid. Deretter ble de hengt opp for å tørke på et tørt, luftig og kjølig sted. Noen steder brukte de røykt pinnekjøtt. Da tørket de sauesidene noen dager først, og hengte dem så opp i skorsteinen eller røykhullet i taket over grua eller peisen i eldhuset. Når de var passe røykt og tørket kom de på stabburet, der de hang oppe under taket sammen med spekematen.

I tørket tilstand stod sauesidene seg godt i lang tid. Dagen før det skulle tillages pinnekjøtt ble en saueside eller to tatt inn fra stabburet, skåret opp på langs mellom ribbene, og lagt i kaldt vann. Alt etter hvor salte de var måtte de vannes ut noen timer, gjerne over natta. De utvannede ribbestykkene ble kokt, eller rettere sagt dampet, i gryte. Over bunnen i gryta la de nyspikkede, avbarkede bjørkepinner på kryss og tvers, så de dannet en slags rist, og la kjøttet over. Vannet stod opptil risten, slik at det ikke nådde i kjøttet. Så skulle det småkoke sakte under lokk til det var mørt, i vel to timer og gjerne opp mot tre. Når vannet var dampet inn dryppet fett fra kjøttet ned i gryta, og ble til en god fettkraft som smakte godt til pinnekjøttet, og ble servert ved siden av. Noen steder lot de da kjøttet få en kort fettbruning, - dampen og aromaen fra fettet i bunnen av gryta forsterket den gode smaken på kjøttet og ga det en litt sprø overflate.

Det finnes også tradisjon på at saueribbe har vært stekt på glør. De oppskårne ribbebitene ble tredd inn på spidd og stekt eller grillet over glørne i åpent ildsted. For å forhindre at for mye fett skulle renne ut og gå til spille måtte en da av og til holde dem over flatbrød for å berge fettet. Denne retten ble kalt glosteik eller pinnesteik.

Pinnekjøtt var absolutt gjestebudskost, særlig er det knyttet til julen. Mange steder var det selve julekveldsmaten, servert til hovedmåltidet julaften, da valgte husbonden ut den feiteste og beste saueribba. Det var festmåltidet framfor alle for hele jula, sa de, "julesteika (pinnekjøttet) er så sjølvsagd som julafta sjølv". Andre steder hørte det til julaftens måltid midt på dagen, og det ble i tillegg gjerne brukt en av de andre høytidsdagene i julen. Om de hadde igjen saueribbe på stabburet var pinnekjøtt vel ansett høytidsmat på etterjulsvinteren. Glosteika var ikke, i hvert fall ikke i manns minne, julekveldsmat. Det var helst noe de tok til når de skulle ha noe godt en vinterkveld, et særlig velsmakende måltid en kald helgedag. Ekstra hyggelig var det å sitte ved varmen fra peis eller grue og kose seg med glosteik.

Pinnekjøttet ble servert med flatbrød, kålrabi eller kålrabistappe, det smeltede fettet, og fra utpå 1800-tallet også poteter. Som den festmat det var skulle pinnekjøtt selvsagt følges av godt drikke – hjemmebrygget øl. Pinnekjøtt som julekost har en lang, ubrutt tradisjon bak seg, og som det ser ut i dag vil det ikke bli noe brudd i denne sedvanen i overskuelig framtid.

---

---

---

Intern:944