Gjennom alle tider har seien vært både fiskeelskernes fisk og fiskerbondens livskraft. Den mottar kjærlige utsagn like ofte som den trivialiseres. Men uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, er det ikke til å komme unna at denne hverdagslige fisken er noe av det sunneste og beste vi kan få i oss – kokt, stekt eller grillet.

Arkeologiske utgravninger viser at våre forfedre i steinalderen mesket seg med seimåltider. I Lofoten viser utgravninger at de spiste mye sei allerede for 6000 år siden. I det første norske standardverket om norsk natur og norske naturressurser, Norrigis Beschriffuelse fra 1620, skriver sogneprest Peder Claussøn Friis fra Rogaland at ”Ingen Fisch haffuer fattige Folck som boer ved Siøsiden saa møget dieris Nering aff som aff denne Fisch”. I enkelte skrifter fra 1700-1800-talet antydes det at sei er en slags fattigmannskost fordi den først og fremst spises ”af den simplere Klasse”. Men i og med at 98 % av folket var bønder og tjenestefolk, så bekrefter det bare at sei var vanlig kost. Mer enn det – den gir god næring og har på grunn av det vært en sentral brikke i kystfolkets liv.

Spretten fisk

Seien er muskuløs og kjapp, elegant strømlinjeformet og en lynsnar jeger i sjøen. Den trives aller best på steder med sterk strøm, der dens overlegne svømmeferdighet og kraft kan komme til sin fulle rett. Med sine fargenyanser i sølv, grønt og blåsvart er den en usedvanlig vakker fisk. Det norske ordet sei kommer sannsynligvis fra oldgermansk med betydningen ”mørk” eller ”svart”. Seiens sølvgrå ytre står i stil til dens indre; også seiens kjøtt er en anelse grått, litt mørkere enn torskens. Nettopp dette perlegrå kjøttet gjør seien til en sprinter: Grått kjøtt er tegnet på hurtig, eksplosiv muskulatur.
Det er kanskje ikke så rart at noen til og med var villige til å risikere livet for å få tak i fisken?

Rakefisk for fiskerbønder?

Forfatteren Carl Schøyen forteller i sin bok Nord i værene (1916) om hvordan store mengder storsei samles i den strie og livsfarlige tidevannsstrømmen på yttersida av Lofoten, og hvordan fiskerne der forsøker å trosse naturkreftene for å få tak i den flotte fisken, til tross for at det stadig skjer ulykker og folk drukner. Schøyen intervjuer to erfarne fiskere om dette farlige fisket; året etterpå får han høre at også disse to nå har druknet under seifisket.
Seien er en stimfisk som trives på grunt vann, noe gårdsfolk på Senja har fått erfare. En stor seistim fant veien helt inn på stranda mens bøndene dreiv på med høyonna. Da slåttekarene fikk se seistimene helt inne ved land, sprang de resolutt ut i sjøen og begynte å fiske sei – med ljå! Rakerjentene fulgte etter ut i sjøen og raket de døde seiene i land med rivene sine. Her kan vi virkelig snakke om ekte fiskerbønder!

Om du skulle få lyst til å prøve delikatessen, er dette en flott oppskrift.

Sprøstekt seifilet

Til 4 personer

Dette trenger du
600 g seifilét uten skinn og bein
1 bnt. reddiker
1 slangeagurk
salt & pepper
griljermel
smør/olje til steking
persille og sitron

Tilbehør:
kokte poteter eller pasta.

Dryss salt og pepper på fiskefileten og vend den i griljermel. Stek fisken 2-3 minutter på hver side i lett brunet smør. Legg den på fat og hold den varm.
Strimle agurken med ostehøvel og del reddikene i to. Surres i lett brunt smør til de er godt gjennomvarme. Server til fisken sammen med kokte poteter eller pasta.

---

---

---

Intern:653